Belbert`n og Mysteriet om Den Forsvunne SirupSkjevo

Da va seint på høsten, slutten på november begynnelsen på oktober...
Klokko på fabrikkjen slo tolv malmtunge slag, endå ho berre var elleve.
Eg hadde slete meg igjøno fira tima tå nattskiftet, og skulle akkurat begynna å arbeida.
Eit gjønotrengjande hyl skar seg gjøno lokale. Da va matsignale.

Eg sat meg midt i lokale på min faste plass med vinduga.
Da va akkurat då eg følte at ei indre stemma inni meg sa te meg at eg skulle opna matboksn...
"opna matboksn min...boksn min...boksn min..."
Ein grøyande sitring reiv meg med eitt, heilt plutselig med da sama, i nase borna..
SIRUPSKJEVO MI var stole...

Øvst i matboksn, altså onna den skjevo som var vekke, låg ein krølln papirlapp med ei uleselig melding på.
Da sto å lesa: Møt meg på ullalofte klokko tolv i natt viss du vil sjå sirupskjevo di att. Kom åleina.
Helsing Anonym.

Eg kjente ingen ved da navnet.
Men kunne da stå fleire bak? Eg kasta eitt raskt blikk øve skuldre... Da sto ingen bak.
Eg skrudde klokko kjapt fram te tolv. Og sneik meg lydlaust opp dei knirkande troppena te avtalt møte plass, ullalofte.
Ho va presis.
-Eg har noke te deg, sa ho.
Akkorat som eg ikkje visste da.
Eg drog opp ei lommeløkt for å sjå ho bedre. Da va nemlig vanskelig å sjå ho, når ho låg neri lommo. Eg slo ho på, men da va så mørkt dar oppe at det va så vidt ho lyste i da heilatatt.
Ho kledde sakte tå seg.
-Lika du da du ser? sa ho, dar ho kom i mot meg med fløyelsmjuk stemma.
Antakeleg hennas eigen.
-Ja, sa eg. Mens eg rutinert lot vera å rulla sneipen fra den eine monn vikje te den hi...
Eg vart meir og meir opphissa, klarte ikkje å halda meg lengjer, og kasta meg øve ho.
Naut ho i fulle drag.
Ingenting e so muttern sine suripskjeve...

Salhusvinskvetten